Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Trude Drevland foto - Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

1.
Morgen. Knekkebrød. Te. Trøtt. Leser avisene på telefonen:
«Mannen som kjøpte 17. mai.»
Kjære vene. Makan til oppstyr, da. Rister på hodet. Går på jobben.

2.
15. september 2015.
VG: «Trude Drevland siktet for grov korrupsjon.»
Straffelovens paragraf 276b. Strafferamme ti år.

3.
Kveld, 17. juni 2016.
NRK skriver: «Politiet vil tiltale Trude Drevland for grov korrupsjon.»
Politiet er ordknappe. Media ordrike. Jeg har rynket panne.

4.
Torsdag 3. november 2016.
Lansering av Drevlands bok «Litt privat.»
Pressekonferanse. Trude Drevlands ansikt i alle aviser og TV-kanaler.
Noen overskrifter:
«Drevland har seg selv å takke for uføret hun har havnet i» (TV2)
«Svært privat selvforsvar» (Bergens Tidende)
«Drevlands knallharde oppgjør» (Dagbladet).

5.
Spørsmål som har surret rundt i leserens hodet i lang tid:
Kan en ordfører kuppe 17. mai helt alene?
Hva er egentlig en ordførers stillingsbeskrivelse?
Hva er forventet av en gudmor?
Hvordan har det seg at media visste om siktelsen før Drevland selv?

6.
Jeg møter Trude Drevland. Hun er kledd i en svart genser med sølvfargede paljetter, sort bukse, kort skinnjakke, høye hæler. Håret er høyt og leppestiften sterk. Hun ønsker meg velkommen med åpne armer og et «Nei, så koooooooselig!» Hun utstråler varme, raushet, målrettethet. Men jeg ser at hun er sliten. På felgen. Balanserende på en tynn, tynn knivsegg.

Humoren har hun i behold.
«Boka koster 349, men med min signatur så ryker den opp til 350 på et øyeblikk!»

I en dyp skinnstol sitter hun med bena i kryss og vipper med foten mens hun snakker.

«Det finnes ingen stillingsbeskrivelse for en ordfører,» sier hun. «Enhver må fylle rollen som best han eller hun kan. Men noen punkter gjelder: En ordfører fremmer ikke saker. De må gjennom forretningsutvalget, som består av gruppeledere fra alle partier, og så til de forskjellige etatene. Men en ordfører er definitivt en person med makt til å påvirke. En ordfører må kjenne byen, vite om det som foregår, og hele tiden sørge for å få vite mer. En ordfører må være synlig. En ordfører skal synliggjøre byen sin. En ordfører må fremme byens beste fra A til Å, for alle folk, ikke bare næringsliv. En ordfører er til for at samfunnet skal bli bedre.»

Hun stopper opp litt, tenker.

«Alle snakker med ordføreren,» fortsetter hun. «De formidler sin glede, og de utdyper sin misnøye. Og det er særlig det siste som er viktig å lytte til.»

«Ordførerens fokus er å få folk til Bergen. Det handler om økonomi, økonomi og økonomi.»

«Når du er ordfører utsetter du deg for mye. Ord som lobbying og nettverk har en negativ klang. Jeg ble beskyldt for lobbyvirksomhet. Nettverk betyr fellesskap mellom mennesker. Lobbyisme betyr å påvirke for å få til noe positivt. Men følgelig skal du ikke holde på i tide og utide.»

Foten vipper.

«Jeg er et utålmodig menneske. Jeg er et politisk menneske. Jeg aksepterer ikke at jeg ikke får påvirke.»

7.
Lenge før Drevland-saken, 7. oktober 2010, hadde Skipsrevyen en artikkel som het «Gudmor – en ære!» Den tar utgangspunkt i at folk ofte tror at det å være gudmor er å knuse ei dyr flaske champagne og ferdig med det. Men nei da.

«Gudmora skal i tillegg holde en takketale på dåpsmiddagen eller dåpsdagen, og hun får som regel overrakt et pent smykke av verftet for jobben. Men så kommer en til det viktige, langsiktige arbeidet ei gudmor har og som de færreste vet om.»

«Ei gudmor skal følge opp sitt skip med brev, kort eller besøk om bord med jevne mellomrom. Til jul er det vanlig med ei julehilsen som kake, eller konfekt ombord til mannskapet.»

Jeg, leseren, forstår at det er tradisjoner og kanskje også overtro knyttet til gudmorrollen. Og at verftet nok hadde spandert tur på gudmor uansett hvem det hadde vært. Det var bare at denne gangen var det Trude Drevland. Ordfører.

8.
Media har kastet seg over denne saken. Selvfølgelig har de det og selvfølgelig skal de det, den er et skikkelig stort kjøttbein de kan gnage på lenge. De skal selge aviser. Men midt oppi dette må mange journalister og redaktører ha glemt seg litt bort. Har noen spurt Bergens Tidende om hvorfor de fikk vite om siktelsen før den siktede? Har Bergens Tidende stilt seg det spørsmålet? Hva var deres etiske vurdering, tro?

Pressen har en samfunnsrolle å ivareta. Det skal de gjøre med integritet og troverdighet. Og de skal være kritiske. Også til sine kilder. De skal unngå forhåndsdømming. De skal ta hensyn til pårørende. De skal unngå dobbeltroller. Alt dette står i pressens egen Vær varsom-plakat. Og for å legge til noe viktig: En journalist må løfte blikket å vurdere om dekningen står i forhold til sakens omfang. Hvor mange journalister kan med hånden på hjertet si at de aldri har brutt noen av disse reglene? Og hvilket forhold forventer de at jeg som leser skal ha til media når jeg nøler med å stole på dem? De, den fjerde statsmakt?

Jeg gjør meg en tanke til.
Kanskje har Drevland brutt loven.
Kanskje har hun ikke brutt loven.
Det er ikke medias plass å avgjøre skyldspørsmålet.
Det er medias ansvar å avdekke sannheten og formidle den slik at folk forstår, uansett hvor lang og komplisert den måtte være.

Foto: Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

9.
Trude Drevland retter litt på luggen.

«Jeg er glad jeg ikke tenkte meg om før jeg skrev bok,» sier hun. «Jeg har kritisert pressen, og jeg har kritisert Bergenspolitiet. Men jeg vil understreke at en fri og uavhengig presse er noe jeg alltid har jobbet for. Pressens ansvar må forvaltes med omhu. Og ja, jeg er for pressestøtte. Her har jeg gått imot mitt eget parti.»

10.
Mange i media har karakterisert Drevlands bok som en forsvarstale. Jeg oppfatter den ikke slik. Det er hennes side av historien, og det er en invitasjon til diskusjon. En invitasjon media har oversett, og heller konsentrert seg om sin egen forsvarstale. Bergens Tidende skriver i en kommentar 27. oktober at «Trude Drevlands bok er gjennomført trist. Både historien om hennes tragedie og det totale fraværet av selvkritikk.»

Jeg, leseren, noterer meg fraværet av selvkritikk i media.
Jeg, leseren, noterer meg forøvrig også fraværet av selvkritikk hos politiet.

11.
«Jeg lurer på hvorfor man lekker informasjon,» sier Trude Drevland. «Jeg lurer på hvorfor noen vet ting før andre. Jeg lurer på hvorfor de opptrer som de gjør. Uskyldige rammes også i en slik sak. Det kan ikke gjøre noe å diskutere det.»

12.
Hva nå?
Ja, hva skjer nå?
Det norske rettssystem arbeider langsomt.
Trude Drevland venter i skjærsilden. Hun har tatt på et nytt lag leppestift.
Media har smurt seg matpakke, og sannsynligvis har de også smurt seg med tålmodighet.
Jeg, leseren, tenker ikke så mye på noen av dem. Inntil det smeller igjen. Litt mer kontrollert denne gangen, håper jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *