Browsed by
Forfatter: sarapihl

Ta desember tilbake!

Ta desember tilbake!

alna-janitsjars-julekonsert

Allerede i oktober begynner julebrus, juleøl, julesjokolade og julemarsipan og snike seg inn i hyllene i butikken, og skuldre hever seg. Pusten blir kortere. Lister skrives, bakpå handlelapper, på gule lapper, på mobiltelefoner. Alt må huskes, alt må gjøres, alt må være perfekt og riktig og akkurat som i fjor og helst bedre.

Desember har feil fokus. Har hatt det lenge.
Trenger vi virkelig alle de julekakene?
Alle de gavene?
All den bekymringen?
Ta desember tilbake!

 La den være i nellikspikernes og appelsinens tegn.
I familiens tegn.
I naturens tegn.
I hjelpsomhetens tegn.
I bøkenes.
I forventningens.
I omtankens.
I de tente stearinlysenes tegn.

Min jul i år blir i musikkens tegn.
På lørdag sang jeg gamle salmer av Petter Dass, melodisatt av Ola Bremnes, sammen med eminente Alna Vocalis. Vi synger julen inn søndag 4. desember kl. 18 i Haugerud kirke.

 Søndag 11. desember synger jeg sammen med Alna Janitsjar.
21. desember blir det solsnukonsert. Da går det mot lysere tider.

Det er det mest ubeskjedne hintet jeg noensinne har gitt på denne bloggen. Hvis du er i nærheten, legg fra deg det du gjør, ta med naboen og stikk innom!

 Se hverandre i desember.

 Hvordan vil du at desember skal være?

 

Godset i skogen

Godset i skogen

Foto: Heftyefamilien
Sarabråten ca. 1865. Foto: Heftyefamiliens album/Sarabråtens venner

Noen få kilometer inn i Østmarka, ved Nøklevanns bredder, ligger Sarabråten. Her ferdes hundrevis av mennesker hver eneste uke. Noen suser forbi løpende, på ski eller på sykkel, men jeg pleier alltid å stoppe. Spise matpakka. Nyte utsikten. Kjenne på roen. Tenke. Jeg kjenner dette stedets historie. Jeg er oppkalt etter det. Men for dere som ikke har vært her før: Det er da uvanlig å se grunnmuren til et så stort hus midt i skogen? Er det ikke det, da? Hvordan henger dette sammen?

«På Sarabråten var landets elite innen kunst og samfunnsliv samlet for 150 år siden og Thomas Heftye (1822-1886), eier av Sarabråten, sørget – ved hjelp av sine kontakter – for å bygge opp landet etter tida under Danmark,» sier Even Saugstad, Østmarkanerd og forfatter av den nye boka Sarabråten – godset i skogen.

Norge var på vei til å bli en selvstendig stat med egne penger, egen historie og kultur. Heftye var en av Oslos, kanskje landets, rikeste og mest innflytelsesrike menn. Han var moderne: Han fotograferte omtrent alle sine gjester, og gjestfriheten var stor i sperrestua på Sarabråten. Stua var tegnet av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, som også tegnet mange av Oslos signalbygg.

Foto: Heftyefamilien
Maleren Hans Gude på besøk i 1872. Foto: Heftyefamiliens album /Sarabråtens venner

«Listen over de mange kongelige som besøkte Sarabråten er helt utrolig,» sier Even. «Men det er vel egentlig bredden og mengden av kjendiser som fascinerer mest. Når jeg har gått igjennom gjesteboka og tydet underskriftene til de besøkende har jeg funnet artikler om nesten 3 av 4 av stedets gjester.»

16. juni 1865 hadde Heftye herrelag, med besøk av en grosserer, en brigadelege, en industrieier, en tobakksfabrikkeier, en regjeringsadvokat, en høyesterettsadvokat, en litteraturhistoriker, en teolog, en godseier, en jurist og riksherold og en kongelig fullmektig.

Kronprins Oscar II besøkte Sarabråten første gang i 1860. Han skrev i gjesteboken 13. september. 5. september hadde han vigslet Østre Aker kirke og kirkegård. Vigslingsgudstjenesten kom han en halvtime for sent til, for det var så bratt opp til kirka, hestene ble slitne. Kanskje dro han rett til Sarabråten etterpå?

Korketrekkeren. Foto Sara Pihl
Korketrekkeren restaureres i disse dager etter å ha vært stengt i mange år. Entrepenørfirmaet Åsgard Millar AS er nå muligens Østmarkas mest populære menn. Foto: Sara Pihl

Langs denne veien reiste de, altså, pleier jeg å tenke når jeg begir meg innover i skogen. Fine damer i store skjørter og med paraplyer. Herrer med høye hatter og vandrestaver, stive snipper. Eliten. De tok som regel toget, eller trainet, som de sa, til Bryn stasjon, og reiste derfra med karjol. Hvilken kontrast til i dag!

«Sarabråten har alltid vært aktuelt og ligget som en god bokidé i mitt hode,» sier Even. «Men vi – det vil si Sarabråtens venner – har det siste året fått godt kontakt med Thomas Heftyes oldebarn, Christine Heftye, som har stilt gjestebøker og fotoalbum til rådighet. Dette er viktige kilder til boka. Nedtappingen har også satt området på kartet og gjør at Sarabråten har kommet enda mer fram i folks bevissthet.»

Even var på Sarabråten for første gang rundt 1968, hundre år etter at Heftye startet den Norske Turistforening sammen med Aasmund Olavsson Vinje.

«Jeg hadde begynt i speider’n på Oppsal og speidergruppa hadde årlig akekonkurranse her inne,» smiler han. «Jeg husker ennå at det kom melding om at Kuskeboligen var brent ned i 1971. Jeg var på tunet der flere ganger før den tid, men var aldri bortom bygningen og tittet gjennom vinduene. Det angrer jeg på i dag.»

Selv om Even har hatt tilgang på flere nye kilder er det fremdeles ting han ikke vet.

Omslag Sarabråten - godset i skogen«Mye kan fortsatt avdekkes om dette spennende stedet,» sier han. «Mange er for eksempel opptatt av hvor det ble av hjulbåten Sara og jeg har et eget kapittel i boka som heter nettopp Jakten på Sara. Og ingen vet om den virkelig ble senket og ligger på Nøklevanns bunn, eller om den havnet på St. Hansbålet.»

«Noe annet jeg aldri greide å få helt rede på i arbeidet med boka, var hvor det ble av den store dragestilvillaen og når den ble revet. En mengde kilder, særlig i aviser, forteller at huset ble solgt og forsøkt solgt og planlagt revet og kjøpt av ulike grupperinger, men ingenting er helt klart her. At et så stort laftet tømmerhus kan forsvinne i en tid hvor helt sikkert bygningsmaterialer var ettertraktet, er ganske merkelig.»

«Nok en liten gåte er hvorvidt kong Olav (den gangen var han kronprins) noen gang deltok i Sarabråtrennet. Kun en skriftlig kilde påstår det, men det blir ikke bekreftet av avisomtaler eller annet. Jeg skulle gjerne ha skrudd tida tilbake og spurt gamlekongen selv! Men noen av disse spørsmålene får vi kanskje svar på – og kan bringe i neste utgave av boka?»

Evens bok er omfattende. Nesten 200 sider som omhandler blant annet Sarabråtens opprinnelse, tiden under Heftyefamilien, husmannsplasser og naboer og Sarabråten i dag. At større forlag ikke har plukket opp denne historien er ganske utrolig. Sarabråten var med på å forme Norge. Og nå er det vårt ansvar å forme Sarabråten for fremtiden.

Foto: Katja Pihl
Even Saugstad i full sving på boklanseringen. Foto: Katja Pihl

«Min drøm for Sarabråten i fremtiden er at Sarabråtens venner i samarbeid med Bymiljøetaten får ryddet opp og tynnet ut vegetasjon best mulig rundt ruinene, og kanskje folk kan få se hesjer på tunet om noen år? Noe håp om at noen av bygningene skal settes opp igjen har jeg ikke,» sier Even. «Jeg håper at folks interesse for stedet fortsatt vil være høy i årene fremover og at vi i Sarabråtens venner får noen gode dugnader og kulturaktiviteter der inne de neste årene.»

Even er en ildsjel. Han forstår hvor viktig marka er for Oslofolk. Hvor mye det betyr for vår fysiske og mentale helse å ha skogen lett tilgjengelig. Hvor viktig det er for barn (og voksne) å kunne klatre i trær, lære om naturen, puste frisk luft og ikke minst gå på trolljakt:

«Mitt neste bokprosjekt er en bok om mystikk og overtro i Oslomarka,» sier han. Dette er et tema jeg har holdt foredrag om flere ganger da jeg var vertskap på Sandbakken. Det startet med ønske om å gjøre noe ekstra på fredag den 13. Så har jeg etterhvert samlet ulike historier om tusser og troll, huldra og andre overnaturlige skapninger folk har fortalt at de har truffet på i Østmarka og Oslomarka forøvrig.»

Foto: Katja Pihl
Et glimt av ruinene etter dragestilvillaen som sto på Sarabråten. Foto: Katja Pihl

En liten kommentar til slutt:

Sarabråten er mer enn bare Thomas Heftye. Det er også Thomas Heftye junior, som overtok. Det er Sarabråtrennet, Østmarkas Holmenkollrenn. Det er innlagt vann før de fleste hadde det. Det er speiderarbeid og det er krigshistorie. Alt står i Evens bok.

Boken er en perfekt julegave til alle historie- og friluftsinteresserte. Kjøp den i bokhandlene eller på Frie Fuglers forlag sin nettside: frie-fugler.no

Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Trude Drevland foto - Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

1.
Morgen. Knekkebrød. Te. Trøtt. Leser avisene på telefonen:
«Mannen som kjøpte 17. mai.»
Kjære vene. Makan til oppstyr, da. Rister på hodet. Går på jobben.

2.
15. september 2015.
VG: «Trude Drevland siktet for grov korrupsjon.»
Straffelovens paragraf 276b. Strafferamme ti år.

3.
Kveld, 17. juni 2016.
NRK skriver: «Politiet vil tiltale Trude Drevland for grov korrupsjon.»
Politiet er ordknappe. Media ordrike. Jeg har rynket panne.

4.
Torsdag 3. november 2016.
Lansering av Drevlands bok «Litt privat.»
Pressekonferanse. Trude Drevlands ansikt i alle aviser og TV-kanaler.
Noen overskrifter:
«Drevland har seg selv å takke for uføret hun har havnet i» (TV2)
«Svært privat selvforsvar» (Bergens Tidende)
«Drevlands knallharde oppgjør» (Dagbladet).

5.
Spørsmål som har surret rundt i leserens hodet i lang tid:
Kan en ordfører kuppe 17. mai helt alene?
Hva er egentlig en ordførers stillingsbeskrivelse?
Hva er forventet av en gudmor?
Hvordan har det seg at media visste om siktelsen før Drevland selv?

6.
Jeg møter Trude Drevland. Hun er kledd i en svart genser med sølvfargede paljetter, sort bukse, kort skinnjakke, høye hæler. Håret er høyt og leppestiften sterk. Hun ønsker meg velkommen med åpne armer og et «Nei, så koooooooselig!» Hun utstråler varme, raushet, målrettethet. Men jeg ser at hun er sliten. På felgen. Balanserende på en tynn, tynn knivsegg.

Humoren har hun i behold.
«Boka koster 349, men med min signatur så ryker den opp til 350 på et øyeblikk!»

I en dyp skinnstol sitter hun med bena i kryss og vipper med foten mens hun snakker.

«Det finnes ingen stillingsbeskrivelse for en ordfører,» sier hun. «Enhver må fylle rollen som best han eller hun kan. Men noen punkter gjelder: En ordfører fremmer ikke saker. De må gjennom forretningsutvalget, som består av gruppeledere fra alle partier, og så til de forskjellige etatene. Men en ordfører er definitivt en person med makt til å påvirke. En ordfører må kjenne byen, vite om det som foregår, og hele tiden sørge for å få vite mer. En ordfører må være synlig. En ordfører skal synliggjøre byen sin. En ordfører må fremme byens beste fra A til Å, for alle folk, ikke bare næringsliv. En ordfører er til for at samfunnet skal bli bedre.»

Hun stopper opp litt, tenker.

«Alle snakker med ordføreren,» fortsetter hun. «De formidler sin glede, og de utdyper sin misnøye. Og det er særlig det siste som er viktig å lytte til.»

«Ordførerens fokus er å få folk til Bergen. Det handler om økonomi, økonomi og økonomi.»

«Når du er ordfører utsetter du deg for mye. Ord som lobbying og nettverk har en negativ klang. Jeg ble beskyldt for lobbyvirksomhet. Nettverk betyr fellesskap mellom mennesker. Lobbyisme betyr å påvirke for å få til noe positivt. Men følgelig skal du ikke holde på i tide og utide.»

Foten vipper.

«Jeg er et utålmodig menneske. Jeg er et politisk menneske. Jeg aksepterer ikke at jeg ikke får påvirke.»

7.
Lenge før Drevland-saken, 7. oktober 2010, hadde Skipsrevyen en artikkel som het «Gudmor – en ære!» Den tar utgangspunkt i at folk ofte tror at det å være gudmor er å knuse ei dyr flaske champagne og ferdig med det. Men nei da.

«Gudmora skal i tillegg holde en takketale på dåpsmiddagen eller dåpsdagen, og hun får som regel overrakt et pent smykke av verftet for jobben. Men så kommer en til det viktige, langsiktige arbeidet ei gudmor har og som de færreste vet om.»

«Ei gudmor skal følge opp sitt skip med brev, kort eller besøk om bord med jevne mellomrom. Til jul er det vanlig med ei julehilsen som kake, eller konfekt ombord til mannskapet.»

Jeg, leseren, forstår at det er tradisjoner og kanskje også overtro knyttet til gudmorrollen. Og at verftet nok hadde spandert tur på gudmor uansett hvem det hadde vært. Det var bare at denne gangen var det Trude Drevland. Ordfører.

8.
Media har kastet seg over denne saken. Selvfølgelig har de det og selvfølgelig skal de det, den er et skikkelig stort kjøttbein de kan gnage på lenge. De skal selge aviser. Men midt oppi dette må mange journalister og redaktører ha glemt seg litt bort. Har noen spurt Bergens Tidende om hvorfor de fikk vite om siktelsen før den siktede? Har Bergens Tidende stilt seg det spørsmålet? Hva var deres etiske vurdering, tro?

Pressen har en samfunnsrolle å ivareta. Det skal de gjøre med integritet og troverdighet. Og de skal være kritiske. Også til sine kilder. De skal unngå forhåndsdømming. De skal ta hensyn til pårørende. De skal unngå dobbeltroller. Alt dette står i pressens egen Vær varsom-plakat. Og for å legge til noe viktig: En journalist må løfte blikket å vurdere om dekningen står i forhold til sakens omfang. Hvor mange journalister kan med hånden på hjertet si at de aldri har brutt noen av disse reglene? Og hvilket forhold forventer de at jeg som leser skal ha til media når jeg nøler med å stole på dem? De, den fjerde statsmakt?

Jeg gjør meg en tanke til.
Kanskje har Drevland brutt loven.
Kanskje har hun ikke brutt loven.
Det er ikke medias plass å avgjøre skyldspørsmålet.
Det er medias ansvar å avdekke sannheten og formidle den slik at folk forstår, uansett hvor lang og komplisert den måtte være.

Foto: Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

9.
Trude Drevland retter litt på luggen.

«Jeg er glad jeg ikke tenkte meg om før jeg skrev bok,» sier hun. «Jeg har kritisert pressen, og jeg har kritisert Bergenspolitiet. Men jeg vil understreke at en fri og uavhengig presse er noe jeg alltid har jobbet for. Pressens ansvar må forvaltes med omhu. Og ja, jeg er for pressestøtte. Her har jeg gått imot mitt eget parti.»

10.
Mange i media har karakterisert Drevlands bok som en forsvarstale. Jeg oppfatter den ikke slik. Det er hennes side av historien, og det er en invitasjon til diskusjon. En invitasjon media har oversett, og heller konsentrert seg om sin egen forsvarstale. Bergens Tidende skriver i en kommentar 27. oktober at «Trude Drevlands bok er gjennomført trist. Både historien om hennes tragedie og det totale fraværet av selvkritikk.»

Jeg, leseren, noterer meg fraværet av selvkritikk i media.
Jeg, leseren, noterer meg forøvrig også fraværet av selvkritikk hos politiet.

11.
«Jeg lurer på hvorfor man lekker informasjon,» sier Trude Drevland. «Jeg lurer på hvorfor noen vet ting før andre. Jeg lurer på hvorfor de opptrer som de gjør. Uskyldige rammes også i en slik sak. Det kan ikke gjøre noe å diskutere det.»

12.
Hva nå?
Ja, hva skjer nå?
Det norske rettssystem arbeider langsomt.
Trude Drevland venter i skjærsilden. Hun har tatt på et nytt lag leppestift.
Media har smurt seg matpakke, og sannsynligvis har de også smurt seg med tålmodighet.
Jeg, leseren, tenker ikke så mye på noen av dem. Inntil det smeller igjen. Litt mer kontrollert denne gangen, håper jeg.

Betaserien: Sirkelen er sluttet

Betaserien: Sirkelen er sluttet

dsc02986

Et rike må falle. Kaller 0014.
De demokratiske, nordiske landene har blitt styrtet i en grusom krig. Staten Skandia kontrollerer alt. Innbyggerne hjernevaskes. De overbevises om at regnet er giftig. Havet har de såvidt fått høre om, og da kun skrekkhistorier. Musikk, litteratur og kunst er forbudt. Innbyggerne vet ikke at de mange den ufeilbarlige Første frie leder ikke har bruk for blir regelrett henrettet. Ikke før 780078 Kodak bestemmer seg for å forsere muren som omringer Stasjon 21 og gå ut i skogen. Puste uten maske. Føle regnet mot huden. Og midt i en skoletime ser han noe som blinker oppe på en fjelltopp utenfor ytre mur. Det er noen der ute. Noen som ikke burde være der. Det er begynnelsen på Skandias fall.

Håpet er lysegrønt
Da Alfastyrkene måtte gi tapt for Skandistene etterlot de seg spor som den rette ville finne. Og Kodak finner det – malerier, musikk, skulpturer, bøker. En hel nasjons identitet gjemt i en hule og på ei øy. Det er bekreftelsen, håpet som nærer besluttsomheten.

Vem kan segla förutan vind
Kodak er ingen ensom helt. Han har hjelp av sine nærmeste venner, generaldatteren Jor og datageniet Varn, samt en voksende gruppe av ungdommer reddet fra Skandias henrettelsesprogram. Den ufrivillige dikteren Livni, Kodaks sjelevenn og store kjærlighet, blir igjen på stasjon 21 da de andre rømmer og stiger raskt i gradene. Med hennes hjelp kan de ødelegge Skandia innenfra.

Din tanke er fri
Med få, men vellykkede aksjoner skaper Beta med Kodak i spissen uro i Skandia. De spiller musikk, viser frem kunst, viser filmbevis på Skandias forbrytelser mot menneskeheten. De minner befolkningen om at det en gang fantes noe som het demokrati og ytringsfrihet. Og opprøret sprer seg. Men hele tiden er Skandistene, med offiser Majke i spissen, på sporet av dem – kan de dekke sporene sine godt nok? Klarer de å fullføre det de har begynt?

kart-over-skandia

Du må ikke sove
Redselen for det totalitære er reell. Veien fra et åpent samfunn til kontroll er kortere enn vi i vår behagelige hverdag vil tenke på. Det er vårt ansvar å ta vare på ytringsfriheten og demokratiet, vite hvordan det fungerer og bruke stemmeretten vår. Skandia har klare likhetstrekk med noen av diktaturene som eksisterer i dag, og hersketeknikkene som blir brukt er på ingen måte ukjent.

Nu samles alle her ved lejrens bål
Tre bøker. Mange lange, røde tråder skal nøstes sammen. Det har blitt gjort med dyktighet, god planlegging, spenstig språk og teft for en god historie. Spenningstoppene kommer tett, men likevel er det plass til små kulper med rolig vann hvor Kodak, Livni, Jor, Majke og de andre får tid til å fundere, puste ut, utvikle seg som personer. De gjør naturligvis også dumme ting innimellom. Det gjør at jeg tror på dem. Skiftingen mellom synsvinkler fungerer godt, og bidrar både til å opprettholde tempoet og å sette sammen fullstendige figurer. Noen har ønsket seg flere bøker i serien – jeg mener at tre er nok. Vi må overlate noe til fantasien også. Historier bør ikke fortelles ihjel.

Veni, vidi, vici
Konkurransen er enorm der ute på bokmarkedet. Bokhandlene er fulle av dystopier beregnet på ungdom og unge voksne, den ene mørkere og mer desperat enn den andre. Likevel burde Betaserien få god hylleplass hos de aller fleste bokhandlere. Den treffer målgruppen sin. Den treffer også utenfor målgruppen. Det er en norsk serie, av norske forfattere, og handlingen, som overhodet ikke er urealistisk, skjer i Norden. Vår trygge havn.

Kast dine krefter inn
Dystopiens jobb er å advare oss, vise oss samfunnet vi lever i i et nytt lys og å lære oss å sette pris på det vi har. Jeg tror Betaserien kan gjøre en forskjell. Kanskje ikke for alle, men for den ene leseren som om noen år vil stå på barrikadene og kjempe for det som er rett. Dette er bøker med en spire av håp.

Til slutt
Omslagsdesignet, laget av The Metric System, er visuelt sterkt, og fungerer svært godt. Jeg liker også, og det er kanskje litt barnslig, at bøkene ikke blir tykkere og tykkere. «Flukten» er på 483 sider, «Øya» 512 og «Offeret» er på 473. Men – jeg savner et kart. Jeg gjør det. Jeg vet at det finnes på betaserien.com men det er ikke helt det samme som å ha det for hånden hele tiden.

Torborg Igland Amund Hestsveen

Helt til slutt
Torborg Igland og Amund Hestsveen kommer nå til å forsøke seg på egenhånd i den store, vide litteraturverdenen. Jeg er overbevist om at det kommer til å gå bra.

Betaserien: Flukten, Øya og Offeret
Forfattere: Torborg Igland og Amund Hestsveen
År: 2014-2016
Forlag: Gyldendal

Bokhandlerne i Dakar

Bokhandlerne i Dakar

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Jeg fant aldri noen bokhandlere i Dakar.
Bare kjøpmennene på markedet i sentrum,
som solgte slitte pocketbøker, faglitteratur, på et språk jeg ikke kjente.
Kunnskapen hadde gått ut på dato,
ingen kjøpte,
og kjøpmennene kunne ikke lese.

Barna i Dakar hadde tykke skolebøker,
fransk, matte, engelsk, historie, geografi.
Jeg ønsket at de hadde Narnia,
Mormor og de åtte ungene,
Hobbiten, Brødrene Løvehjerte, Pippi
bøker de kunne drømme seg bort i,
bøker som ikke handlet om gangetabellen
eller verbbøyinger.
Var det virkelig så lite plass til fantasi her?
Var de fanget av rektangler og spisse vinkler
på katolske skoler med nonnelærerinner og deres spisse, snurpete munner?

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Jeg vandret i varmen,
søkende,
Sahara i munnen og i håret,
svetteperler i panna.
Det finnes så få skilt i Dakar,
bare inn eller ut av byen,
og det var ikke nok.
Jeg lette etter bokhandleren.

Jeg lette etter det ene stedet,
portalen til en annen verden,
portalen mellom to permer.
En verden jeg kjente,
følte meg trygg i,
senket skuldrene i,
hvinte av glede i,
en verden jeg ville dele.

Med barna.

For jeg traff så mange barn
i så mange hus.
Små hus med et eneste, varmt, lite rom,
madrasser på gulvet,
kjøkkenet var en primus.
Store hus
med svømmebasseng
og myk dobbeltseng,
fulle klesskap,
velfylte kjøleskap.
Ikke en eneste bokhylle.

Og barna,
de smilte til meg med strålende øyne,
kjente på håret mitt med nysgjerrige fingre.
«Noye,» sa de, «mykt.»
«Du er så underlig.»

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Hver gang mørket falt,
hver gang strømmen gikk,
la jeg merke til at
familiene samlet seg
i bakgården, på taket,
og fant frem
sangen, rytmen, musikken og
historiene.

Og jeg forsto.

Det finnes ingen bokhandlere i Dakar.
Bøkene er av kjøtt og blod.
Lys levende bøker
som tar barna på fanget,
peker på en stjerne, smiler og begynner:
«Det var en gang.»

På spøkelsesjakt med Londonpolitiet

På spøkelsesjakt med Londonpolitiet

Omslag - Rivers of London

Å være politi i London er ikke som du tror.

Først falt jeg for omslaget.
Kartet over London, som jeg kjenner så godt. Et kunstverk.

Så falt jeg for tittelen.
Fun fact: De fleste nordmenn tror kanskje det bare finnes en eneste elv i London. Det er flere. Betydelig flere. Og i boka blir du kjent med blant annet Beverley Brook og Tyburn.

Deretter, helt tilfeldig, overhørte jeg en samtale mellom videregåendeelever som VIRKELIG har peiling på fantasy, de var den typen ungdom som kjøper de tjukkeste bøkene og bare blir fornøyd hvis det er en trilogi, aller helst minst syv i serien. En av disse ungdommene sa at Aaronovitch skrev bra selv om det ikke var noen drager med. Litt som CSI møter Harry Potter med en touch av Dr. Who, lizzm.

Done deal.

Så fant jeg en ledig plass på den ene benken på Egertorget og begynte å lese. Da falt jeg pladask for handlingen og persongalleriet, og de andre jeg hadde dratt til byen med, som hadde vært i klesbutikker, fant meg ikke igjen. Ja, ok, det var litt med vilje. Jeg skulle bare lese ferdig det første kapittelet. Og litt til.

Det hele begynner nemlig slik: 

En iskald januarmorgen, det er flere timer til solen står opp, finner en halvfull mann et lik uten hode ved St. Paul’s. PC Peter Grant er nyutdannet politibetjent, og får i oppgave å vokte åstedet etter at de første undersøkelsene er unnagjort. Hans partner, PC Lesley May fryser såpass at hun tilbyr seg å kjøpe kaffe til dem. Mens hun er borte møter Peter en mann som kaller seg Nicholas Wallpenny, som påstår at han er vitne til mordet. Peter inviterer ham til stasjonen for å avgi forklaring, men det viser seg at Nicholas Wallpenny er død. Peter snakker med et spøkelse.

PC Peter Grant har ikke videre erfaring med spøkelser, og ved første anledning drar han tilbake til St. Paul’s på spøkelsesjakt. Her treffer han Detective Chief Inspector Thomas Nightingale. Det blir et kort møte, men kort tid etterpå for Peter vite at det nettopp er Nightingale han skal jobbe sammen med nå som utdannelsen hans er over. Lesley får jobbe med teamet som skal løse mordsaken. Og Nightingale? Vel, han er trollmann, og Peter blir hans lærling. Den første på 70 år.

The lost rivers of London
The lost rivers of London

Boka bør oversettes til norsk fordi: 

Handlingen er gøyal, utspekulert, smart og uforutsigbar. Tempoet kan være heseblesende, men det går ikke så fort at du ikke har tid til å bli kjent med figurene. For enkelte kan det kanskje være litt vanskelig å henge med i svingene, men så snart du kommer inn i fortellingens rytme burde det ikke være noe problem. Noen overraskende vendinger handlingen forutsetter kanskje litt kjennskap til Punch and Judy og stykkets betydning i dagens Storbritannia, men alle som har sett Midsomer Murders bør ha en viss referanseramme. Det går helt fint å lese uten denne kunnskapen også.

Språket variert og flyter godt. Observasjonene er skarpe og beskrivelsene er presise. Det er ikke for komplisert, men du skal kunne mange britiske ord og uttrykk for å kunne oversette godt. Det er også mange eksempler på typisk, britisk humor i boka, som gjør den til en fryd å lese.

Målgruppen er avansert YA til voksen, med interesseområde fantasy, krim og detektivromaner. En forkjærlighet for London er et pluss, men ikke et must.

Dessuten: 

Dette er en serie på seks bøker, og består av disse bøkene: Rivers of London, Moon over Soho, Whispers Underground, Broken Homes, Foxglove summer og The Hanging Tree (kommer 19/11-16). Hele serien hadde gjort seg på norsk, og den har allerede blitt oversatt til blant annet fransk, tysk, italiensk, japansk, portugisisk, spansk, polsk og tsjekkisk.

Bøkene har allerede blitt tegneserie, og det ryktes om at bøkene snart blir TV-serie. Hvor kult hadde ikke det vært?

Bok: Rivers of London
Forfatter: Ben Aaronovitch
År: 2011
Forlag: Gollancz fiction

Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan

Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan

Bob Dylan - foto Getty images
Foto: Getty Images

Gratulerer, Mr. Dylan. Endelig!

Bob Dylans sanger er et soundtrack til min fars ungdomstid og min barndom.
Og Dylan har skrevet en aldeles nydelig sang til sin ekskone som heter, selvfølgelig, Sara.

Sara

I laid on a dune I looked at the sky
When the children were babies and played on the beach
You came up behind me, I saw you go by
You were always so close and still within reach.

Sara, Sara
Whatever made you want to change your mind?
Sara, Sara
So easy to look at, so hard to define.

I can still see them playin’ with their pails in the sand
They run to the water their buckets to fill
I can still see the shells fallin’ out of their hands
As they follow each other back up the hill.

Sara, Sara
Sweet virgin angel, sweet love of my life
Sara, Sara
Radiant jewel, mystical wife

Sleeping in the woods by a fire in the night
Drinkin’ white rum in a Portugal bar
Them playin’ leapfrog and hearin’ about Snow White
You in the marketplace in Savanna-la-Mar.

Sara, Sara
It’s all so clear, I could never forget
Sara, Sara
Lovin’ you is the one thing I’ll never regret

I can still hear the sounds of those Methodist bells
I’d taken the cure and had just gotten through
Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel
Writin’ «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» for you.

Sara, Sara
Wherever we travel we’re never apart
Sara, Sara
Beautiful lady, so dear to my heart

How did I meet you ? I don’t know
A messenger sent me in a tropical storm
You were there in the winter, moonlight on the snow
And on Lily Pond Lane when the weather was warm.

Sara, oh Sara
Scorpio Sphinx in a calico dress
Sara, Sara
You must forgive me my unworthiness.

Now the beach is deserted except for some kelp
And a piece of an old ship that lies on the shore
You always responded when I needed your help
You gimme a map and a key to your door.

Sara, oh Sara
Glamorous nymph with an arrow and bow
Sara, Sara
Don’t ever leave me, don’t ever go.

Det er støvla som er skurken!

Det er støvla som er skurken!

Foto: Sara Pihl
Runar viser frem ballkunster. Foto: Sara Pihl

Fotball + magi = sant.

Runar (12) trikser 589. Null problem. Han digger å briljere med en Ronaldo-chop og er forbi før du får et sukk for deg. Favorittposisjonen på Vålerenga G12 Elite er offensiv midtbane. Arsenal er favorittlaget, og Alexis Sanches favorittspilleren.

Runar lever for fotball. Han vil bli fotballspiller, selvfølgelig. Arild Stavrums trilogi, «Maradonas magi,» leste han på under ei uke.

«Det mest spennende i boka var den store fotballkampen hvor Pelé XI og Maradona XI skulle spille mot hverandre, det var en magikamp hvor de hadde inngått et veddemål, du skjønner Maradona og Pelé krangla om hvem som var best!»

«På Pelés lag var Neymar og Ronaldo og Pepe og Goma-familien, og Maradona hadde Messi, Iniesta, Suarez, Gatusso, Mikkel, Hansa og Shearer.»

Mikkel er hovedpersonen, forklarer Runar. Kameratene Hansa og Shearer spiller på samme lag som han, Clausenengen. Og Clausenengen er egentlig ganske dårlige. For å vinne kamper mot Nordlandet, og den kjempegode og grusomme og enorme Sondre Goma, må de bruke magi.

«Ja, og så er det Kari, da, kjæresten til Sondre Goma som Mikkel egentlig er forelska i. Og hun blir selvfølgelig sammen med Mikkel etter hvert.»

Boka handler om respekt mellom motstandere, kameratskap, kjærlighet og familie, oppsummerer Runar.

«I den første boka kjøper de Maradonas kapteinsbind i Napoli, og det hjelper dem til å vinne serien hjemme. I bok nummer to blir det brent, og de må til Argentina for å få tak i noe annet som er magisk. Det er da de spiller magikampen, det er et mål som fungerer som portal, og når alle går gjennom der er de 12 år. Det er sånn de kan spille mot hverandre. Og Mikkel får Maradonas sko, jeg tror de het Puma King Power.»

Vel tilbake i Norge bruker Mikkel de magiske skoene i Norway Cup.

Omslag Maradonas magi

«Mikke er skikkelig god med de skoa!» sier Runar. «Første kamp vinner de 9-1 tror jeg, og Mikkel scorer åtte mål. De kommer videre til gruppespillet, og Mikkel blir lagt merke til fordi han er så god, men så blir hele lagets sko stjålet! Og etterhvert finner Mikkel ut at han ikke vil spille med skoa likevel, selv om de har fått dem tilbake. Han kaster skoa, faktisk! Det er ikke Sondre Goma eller faren hans som er skurken, det var de magiske skoene som gjorde at Mikkel ble ego og glemte Kari og kameratene sine.»

«Men, det var skikkelig dumt at vi ikke fikk vite resultatet i finalen!»

Runar kjente seg ikke så mye igjen i boka, selv om han likte den godt og gir den en sterk femmer. Litt eldre lesere vil kanskje trekke paralleller til Benny Gullfot i tegneseriebladet Buster.

«De høres veldig dårlige ut egentlig, sånn 3. divisjons-nivå, ikke så seriøse,» sier Runar, «de spiller mest for å ha det gøy. Vi må ha drakta i shortsen og sånt, vi trener mer, men vi vil nok begge vinne.»

Maradonas magi – hele historien

Arild Stavrum

Cappelen Damm 2016

Helle live

Helle live

Helle Stensbak - Foto: Erik Norrud
Foto: Erik Norrud

Om å finne hverandre i Folketeaterpassasjen:

Facebook: «Hei! Jeg sitter og skriver på et høringssvar til dept. Med frist, og jeg er ikke helt ferdig. Går det fint at jeg kommer kl. ti på fem?»

Om te og kvitteringer:
«En chai latte, er du snill,» sier Helle. «Uten så mye latte, hvis du forstår?»
Den svenske tjejen i kassen sier ja, men ser noe skeptisk ut. Så tar Helle bilde av kvitteringen med mobilen.
«Jeg har jo blitt forfatter nå, det er så mye å passe på! Men jeg har en sånn praktisk app som sender bilde av kvitteringene rett til regnskapsfører!»
«Jeg driver jo med økonomi i det store perspektiv, ikke sånne små regnskap. Det er egentlig ganske kjedelig.»

Om jobb:
«Jeg har jo en toppstilling,» sier Helle og nipper til chai latten. «Jeg er sjeføkonom i Yrkesorganisasjonenes sentralforbund. Lønnsmassen i Norge utgjør halve brutto nasjonalprodukt. Min jobb er blant annet å gi råd om sunne krav. Jeg følger med på andre land for å se trender der, og jeg må vite akkurat hvordan helsen til norsk økonomi er. Skrive gjør jeg i ferier.»

Om musikk:
«Da jeg var ung ville jeg gjøre en innsats for likestillingen. Jeg hadde jeg et valg: Jeg kunne studere på universitetet, eller jeg kunne gjøre noe. Jeg gjorde noe. Jeg lagde et band. Vi spilte rock, punk og sånn. Det var nybrottsarbeid, det var ikke bare moro. Jeg var profesjonell musiker i 15 år. Det tar ti år å etablere et band som en merkevare. Den tiden må du regne med å investere. Vi hadde en del fans, men det tok ikke helt av. Til slutt valgte jeg å studere sosialøkonomi.»

Om økonomikronikker i Aftenposten:
«Aftenposten ringte og spurte. Jeg vet ikke helt hvordan de fikk ferten i at jeg skrev, men de lette etter folk til å skrive for en spalte med høy faglighet. Så nå skriver jeg en kronikk hver sjette søndag. Vi er seks økonomer som deler på det.»

Om bokidéen:
«Jeg malte på hytta, jeg hadde holdt på i nærmere tre år, jeg sto og malte taket, da datt idéen ned i hodet mitt. Ikke bare en idé, men et helt seriekonsept.»
«Idéen var å bruke økonomisk teori til å løse en kriminalgåte. Jeg kunne ta en bransje, plassere en kriminell handling der, og la en etterforsker forstå hva som skjedde. Det var naturlig å begynne med musikkbransjen, som jeg kjenner godt. Da jeg var musiker var det ikke monopol, men det ser vi tendenser til nå.»

Omslag - MonopolOm tittelen:
«Titlene kom også til meg da. De skal være økonomiske faguttrykk. Jeg måtte begynne med noe folk hadde hørt om. Monopol kjenner jo alle til. Og spillet Monopol gir et godt bilde av kreftene som er i spill.»

Om hovedperson Rigmor Stark:
«Alle personene i boka har noe fra meg. Jeg skulle ønske at jeg var mer lik Rigmor, egentlig. Hun har mot, bevegelsesfrihet, hun kan skyte, hun er den tøffeste i gata.»
«Rigmor er i hodet mitt hele tiden. Noen ganger er jeg usikker på skillet. Jeg tok en sånn personlighetstest som man kan bruke når man ansetter folk. En test for meg, en for Rigmor. Og vi er to forskjellige personlighetstyper. Heldigvis.»

Om politioverbetjent Georg Breddemyhr:
«Ååå, Breddemyhr! Er ikke han herlig!»

Om skriveprosess og tilfeldig valgte krimbøker fra bokhylla:
«Jeg har det veldig moro når jeg skriver. Jeg knar teksten mye. Talent og intelligens er vel og bra, men det er hardt arbeid som er nøkkelen.»
«Jeg brukte fem år på å skrive boka. Først fikk jeg idéen. Det gikk to år før jeg begynte. Da skrev jeg et plot på ti sider. Etterpå skrev jeg ut dette plottet. Så åpnet jeg en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker sammen! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så valgte jeg en annen krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker ikke i lange monologer! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så åpnet jeg enda en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, man beskriver fakter! Jeg har skrevet manuset en 7-8 ganger tror jeg. Og lest det femten.»

Om latter:
«Noen lurer på om det er greit å le mens de leser. Svaret er ja! Jeg lo masse selv, jeg!»

Om politiarbeid:
«Jeg fant en pensjonert politimann som jeg ba om hjelp. Han så på manuset og korrigerte der han fant det nødvendig. Senere så også en annen politimann på det. Men dette skal ikke være en lærebok i politiarbeid, ei heller i økonomi. Det skal bare ikke være noen feil i det politimessige.»
«Politiet bruker ikke økonomisk teori i arbeidet sitt. Kanskje burde de det?»

Om den første setningen:
«Det som står som første setning var egentlig ikke den første. Skal vi se… det var denne: «Det å få strupen skåret over, er i sannhet en spesiell opplevelse.»»

Foto: May-Irene Aasen
Foto: May-Irene Aasen

Om fotografiene:
«May-Irene sa jo nei første gang jeg spurte henne. Men så fikk hun manuset, leste det, sendte en melding hvor hun sa «jeg digger humoren din,» og løp ut. Og jeg digger humoren i bildene hennes. Katten (s. 170) og elgen på Frogner (s. 190) er mine favoritter.»

Om å bli satset på:
«Jeg tror at Gyldendal satser på meg. Det er både hyggelig og uventet. Jeg er med på den turneen som heter «Forfatterne kommer,» hvor vi blir intervjuet av Mona. B. Riise. De tok med seg boka til bokmessen i Frankfurt. Og snart skal jeg på Krimekspressen sammen med Jørn Lier Horst, Jahn Mehlum, Erik Wekre og Thomas Enger.»

Om neste bok:
«Jeg er i gang. Den skal handle om fiskerinæringen.»

Om å signere boka:
«Selvfølgelig! Vent litt, jeg har en egen signeringspenn!»

Bok: Monopol
Forfatter: Helle Stensbak
Forlag: Gyldendal
År: 2015

Opprinnelig publisert på Debutantbloggen.no

Lydsamleren – en fortelling om en debutant

Lydsamleren – en fortelling om en debutant

Jakob Arvola: Foto Nikolaj Jonas Blegvad
Foto: Nikolaj Jonas Blegvad

Ingen kjenner lydsamleren, for han er taus. Lyttende, angrende, lengtende, levende. Ingen kjenner lydsamleren, for han deler ikke. Han bærer historiene inni seg.

Ingen kjenner lydsamleren, men han trekkes mot de snakkende.

Kanskje heter lydsamleren Jakob. Jeg kjente en Jakob engang. Han var fire år og jeg var voksen og jeg skulle passe på ham. Han var stille. Sta og egen. Han var fire år og alt han ville var å være en løve. Han tok på seg løvedrakten moren hans hadde sydd til ham, håret hans var en tykk manke fordi han nektet å klippe seg, og han sto i toppen av den største sklia på lekeplassen og brølte. Lyden bar ikke helt til Afrika, men i hvert fall helt bort til senteret hvor moren hans sto i kø ved kassa i matbutikken. Løvebrølet var den første lyden han samlet, og han kan fremdeles kjenne vibrasjonene når han lukker øynene.

Lydsamleren trives best i grålysningen. Da finner han mange gode lyder. Lyder som ligger godt i ørene. Han har en favorittlyd: En vannboble nede ved havet, under hans høyre skosåle, tett ved en bekk. En lyd han oppdaget ved en tilfeldighet, fordi han stengte havet ute. Han fokuserte på det som var under føttene hans. En boble av luft som steg i lydstyrke når han hvilte føttene riktig. Den lyden hadde han aldri oppdaget hvis han hadde latt havet holde på. Han fanget lyden med opptakeren han alltid har med seg.

Han har også samlet lyden av en kvinne som sover. Den slettet han. Alt til sin tid.

Lydsamleren liker lyden av regnet. Han elsker opplevelsen av regn, tilstedeværelsen regndråpene skaper. Et regnvær kan være uhyre dramatisk, fortettet. Eller forbausende subtilt, som et raskt pennestrøk over et ark.

Regnet er svært privat for lydsamleren. Det er hans opphav.

Lydsamleren fester lyd til papir. Fottrinn i snø. Et karamellpapir i vinden. Knirkene i en kirkebenk. Svarttrost. Kålblader som plukkes fra hverandre. Hender som skylles i vann. Innpust. Utpust. En datamaskin som klappes sammen. Et farvel.

Han liker å finne rytmer, effektivitet. Aldri mer enn det som strengt tatt er nødvendig. Aldri et ord for mye. Punktum til rett tid, komma når det er påkrevet.

De skapende tar seg alltid rom. Han er en slik. Han har ikke noe valg.

Omslag - det går ikke overHan skriver best om vinteren, i bevegelse, på reise. I en båt, på et tog. Da må han bare henge med. Skipperen styrer ferden. Han kan se havet gli forbi. Timesvis med ro. Det er en lyd, det også.

Og kaffe. Alltid kaffe.

Han skriver for dem som trenger en stemme. Lydsamleren vil skape et univers for de tause, de som føler at de ikke kommer til orde, utenom ved sin egen hule beskrivelse av lykken. De som later som de er normale.

Lydsamleren har en jobb. Han er ganske normal han også, men han er ikke sykt lykkelig, som de som later som om lykken står dem bi, det er et skalkeskjul. Han blir usikker når han møter sykt lykkelige mennesker: De forteller ikke sannheten. Derfor forsøker han å skrive sannheten for dem. Det har blitt nitten fortellinger. Nitten øyeblikk. Nitten timer, minutter eller år.

Han skriver om mennesker som er dels svært ulykkelige, dels melankolske, dels fulle av håp. Han har skapt dem i grenselandet mellom egen melankoli, andres sorg, og atter andres raseri. Kanskje også sitt eget sinne. Han skriver om mennesker som aldri klarte å si de riktige ordene. Mennesker som angrer. Mennesker som elsker. Han vet at de blir unnvikende når de blir konfrontert med mørket i seg, når de blir utfordret til å fortelle om baksiden av lykken.

De nitten fortellingene rommer ikke alt, ikke alle lydene han har samlet. Det kommer mer. Om hvordan det gikk, etterpå.

Bok: Det går ikke over
Forfatter: Jakob Arvola
Forlag: Vigmostad & Bjørke
År: 2014

Først publisert på Debutantbloggen.no