Browsed by
Kategori: Portretter

Godset i skogen

Godset i skogen

Foto: Heftyefamilien
Sarabråten ca. 1865. Foto: Heftyefamiliens album/Sarabråtens venner

Noen få kilometer inn i Østmarka, ved Nøklevanns bredder, ligger Sarabråten. Her ferdes hundrevis av mennesker hver eneste uke. Noen suser forbi løpende, på ski eller på sykkel, men jeg pleier alltid å stoppe. Spise matpakka. Nyte utsikten. Kjenne på roen. Tenke. Jeg kjenner dette stedets historie. Jeg er oppkalt etter det. Men for dere som ikke har vært her før: Det er da uvanlig å se grunnmuren til et så stort hus midt i skogen? Er det ikke det, da? Hvordan henger dette sammen?

«På Sarabråten var landets elite innen kunst og samfunnsliv samlet for 150 år siden og Thomas Heftye (1822-1886), eier av Sarabråten, sørget – ved hjelp av sine kontakter – for å bygge opp landet etter tida under Danmark,» sier Even Saugstad, Østmarkanerd og forfatter av den nye boka Sarabråten – godset i skogen.

Norge var på vei til å bli en selvstendig stat med egne penger, egen historie og kultur. Heftye var en av Oslos, kanskje landets, rikeste og mest innflytelsesrike menn. Han var moderne: Han fotograferte omtrent alle sine gjester, og gjestfriheten var stor i sperrestua på Sarabråten. Stua var tegnet av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, som også tegnet mange av Oslos signalbygg.

Foto: Heftyefamilien
Maleren Hans Gude på besøk i 1872. Foto: Heftyefamiliens album /Sarabråtens venner

«Listen over de mange kongelige som besøkte Sarabråten er helt utrolig,» sier Even. «Men det er vel egentlig bredden og mengden av kjendiser som fascinerer mest. Når jeg har gått igjennom gjesteboka og tydet underskriftene til de besøkende har jeg funnet artikler om nesten 3 av 4 av stedets gjester.»

16. juni 1865 hadde Heftye herrelag, med besøk av en grosserer, en brigadelege, en industrieier, en tobakksfabrikkeier, en regjeringsadvokat, en høyesterettsadvokat, en litteraturhistoriker, en teolog, en godseier, en jurist og riksherold og en kongelig fullmektig.

Kronprins Oscar II besøkte Sarabråten første gang i 1860. Han skrev i gjesteboken 13. september. 5. september hadde han vigslet Østre Aker kirke og kirkegård. Vigslingsgudstjenesten kom han en halvtime for sent til, for det var så bratt opp til kirka, hestene ble slitne. Kanskje dro han rett til Sarabråten etterpå?

Korketrekkeren. Foto Sara Pihl
Korketrekkeren restaureres i disse dager etter å ha vært stengt i mange år. Entrepenørfirmaet Åsgard Millar AS er nå muligens Østmarkas mest populære menn. Foto: Sara Pihl

Langs denne veien reiste de, altså, pleier jeg å tenke når jeg begir meg innover i skogen. Fine damer i store skjørter og med paraplyer. Herrer med høye hatter og vandrestaver, stive snipper. Eliten. De tok som regel toget, eller trainet, som de sa, til Bryn stasjon, og reiste derfra med karjol. Hvilken kontrast til i dag!

«Sarabråten har alltid vært aktuelt og ligget som en god bokidé i mitt hode,» sier Even. «Men vi – det vil si Sarabråtens venner – har det siste året fått godt kontakt med Thomas Heftyes oldebarn, Christine Heftye, som har stilt gjestebøker og fotoalbum til rådighet. Dette er viktige kilder til boka. Nedtappingen har også satt området på kartet og gjør at Sarabråten har kommet enda mer fram i folks bevissthet.»

Even var på Sarabråten for første gang rundt 1968, hundre år etter at Heftye startet den Norske Turistforening sammen med Aasmund Olavsson Vinje.

«Jeg hadde begynt i speider’n på Oppsal og speidergruppa hadde årlig akekonkurranse her inne,» smiler han. «Jeg husker ennå at det kom melding om at Kuskeboligen var brent ned i 1971. Jeg var på tunet der flere ganger før den tid, men var aldri bortom bygningen og tittet gjennom vinduene. Det angrer jeg på i dag.»

Selv om Even har hatt tilgang på flere nye kilder er det fremdeles ting han ikke vet.

Omslag Sarabråten - godset i skogen«Mye kan fortsatt avdekkes om dette spennende stedet,» sier han. «Mange er for eksempel opptatt av hvor det ble av hjulbåten Sara og jeg har et eget kapittel i boka som heter nettopp Jakten på Sara. Og ingen vet om den virkelig ble senket og ligger på Nøklevanns bunn, eller om den havnet på St. Hansbålet.»

«Noe annet jeg aldri greide å få helt rede på i arbeidet med boka, var hvor det ble av den store dragestilvillaen og når den ble revet. En mengde kilder, særlig i aviser, forteller at huset ble solgt og forsøkt solgt og planlagt revet og kjøpt av ulike grupperinger, men ingenting er helt klart her. At et så stort laftet tømmerhus kan forsvinne i en tid hvor helt sikkert bygningsmaterialer var ettertraktet, er ganske merkelig.»

«Nok en liten gåte er hvorvidt kong Olav (den gangen var han kronprins) noen gang deltok i Sarabråtrennet. Kun en skriftlig kilde påstår det, men det blir ikke bekreftet av avisomtaler eller annet. Jeg skulle gjerne ha skrudd tida tilbake og spurt gamlekongen selv! Men noen av disse spørsmålene får vi kanskje svar på – og kan bringe i neste utgave av boka?»

Evens bok er omfattende. Nesten 200 sider som omhandler blant annet Sarabråtens opprinnelse, tiden under Heftyefamilien, husmannsplasser og naboer og Sarabråten i dag. At større forlag ikke har plukket opp denne historien er ganske utrolig. Sarabråten var med på å forme Norge. Og nå er det vårt ansvar å forme Sarabråten for fremtiden.

Foto: Katja Pihl
Even Saugstad i full sving på boklanseringen. Foto: Katja Pihl

«Min drøm for Sarabråten i fremtiden er at Sarabråtens venner i samarbeid med Bymiljøetaten får ryddet opp og tynnet ut vegetasjon best mulig rundt ruinene, og kanskje folk kan få se hesjer på tunet om noen år? Noe håp om at noen av bygningene skal settes opp igjen har jeg ikke,» sier Even. «Jeg håper at folks interesse for stedet fortsatt vil være høy i årene fremover og at vi i Sarabråtens venner får noen gode dugnader og kulturaktiviteter der inne de neste årene.»

Even er en ildsjel. Han forstår hvor viktig marka er for Oslofolk. Hvor mye det betyr for vår fysiske og mentale helse å ha skogen lett tilgjengelig. Hvor viktig det er for barn (og voksne) å kunne klatre i trær, lære om naturen, puste frisk luft og ikke minst gå på trolljakt:

«Mitt neste bokprosjekt er en bok om mystikk og overtro i Oslomarka,» sier han. Dette er et tema jeg har holdt foredrag om flere ganger da jeg var vertskap på Sandbakken. Det startet med ønske om å gjøre noe ekstra på fredag den 13. Så har jeg etterhvert samlet ulike historier om tusser og troll, huldra og andre overnaturlige skapninger folk har fortalt at de har truffet på i Østmarka og Oslomarka forøvrig.»

Foto: Katja Pihl
Et glimt av ruinene etter dragestilvillaen som sto på Sarabråten. Foto: Katja Pihl

En liten kommentar til slutt:

Sarabråten er mer enn bare Thomas Heftye. Det er også Thomas Heftye junior, som overtok. Det er Sarabråtrennet, Østmarkas Holmenkollrenn. Det er innlagt vann før de fleste hadde det. Det er speiderarbeid og det er krigshistorie. Alt står i Evens bok.

Boken er en perfekt julegave til alle historie- og friluftsinteresserte. Kjøp den i bokhandlene eller på Frie Fuglers forlag sin nettside: frie-fugler.no

Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Drevland, media og leseren: En kamp om perspektiver

Trude Drevland foto - Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

1.
Morgen. Knekkebrød. Te. Trøtt. Leser avisene på telefonen:
«Mannen som kjøpte 17. mai.»
Kjære vene. Makan til oppstyr, da. Rister på hodet. Går på jobben.

2.
15. september 2015.
VG: «Trude Drevland siktet for grov korrupsjon.»
Straffelovens paragraf 276b. Strafferamme ti år.

3.
Kveld, 17. juni 2016.
NRK skriver: «Politiet vil tiltale Trude Drevland for grov korrupsjon.»
Politiet er ordknappe. Media ordrike. Jeg har rynket panne.

4.
Torsdag 3. november 2016.
Lansering av Drevlands bok «Litt privat.»
Pressekonferanse. Trude Drevlands ansikt i alle aviser og TV-kanaler.
Noen overskrifter:
«Drevland har seg selv å takke for uføret hun har havnet i» (TV2)
«Svært privat selvforsvar» (Bergens Tidende)
«Drevlands knallharde oppgjør» (Dagbladet).

5.
Spørsmål som har surret rundt i leserens hodet i lang tid:
Kan en ordfører kuppe 17. mai helt alene?
Hva er egentlig en ordførers stillingsbeskrivelse?
Hva er forventet av en gudmor?
Hvordan har det seg at media visste om siktelsen før Drevland selv?

6.
Jeg møter Trude Drevland. Hun er kledd i en svart genser med sølvfargede paljetter, sort bukse, kort skinnjakke, høye hæler. Håret er høyt og leppestiften sterk. Hun ønsker meg velkommen med åpne armer og et «Nei, så koooooooselig!» Hun utstråler varme, raushet, målrettethet. Men jeg ser at hun er sliten. På felgen. Balanserende på en tynn, tynn knivsegg.

Humoren har hun i behold.
«Boka koster 349, men med min signatur så ryker den opp til 350 på et øyeblikk!»

I en dyp skinnstol sitter hun med bena i kryss og vipper med foten mens hun snakker.

«Det finnes ingen stillingsbeskrivelse for en ordfører,» sier hun. «Enhver må fylle rollen som best han eller hun kan. Men noen punkter gjelder: En ordfører fremmer ikke saker. De må gjennom forretningsutvalget, som består av gruppeledere fra alle partier, og så til de forskjellige etatene. Men en ordfører er definitivt en person med makt til å påvirke. En ordfører må kjenne byen, vite om det som foregår, og hele tiden sørge for å få vite mer. En ordfører må være synlig. En ordfører skal synliggjøre byen sin. En ordfører må fremme byens beste fra A til Å, for alle folk, ikke bare næringsliv. En ordfører er til for at samfunnet skal bli bedre.»

Hun stopper opp litt, tenker.

«Alle snakker med ordføreren,» fortsetter hun. «De formidler sin glede, og de utdyper sin misnøye. Og det er særlig det siste som er viktig å lytte til.»

«Ordførerens fokus er å få folk til Bergen. Det handler om økonomi, økonomi og økonomi.»

«Når du er ordfører utsetter du deg for mye. Ord som lobbying og nettverk har en negativ klang. Jeg ble beskyldt for lobbyvirksomhet. Nettverk betyr fellesskap mellom mennesker. Lobbyisme betyr å påvirke for å få til noe positivt. Men følgelig skal du ikke holde på i tide og utide.»

Foten vipper.

«Jeg er et utålmodig menneske. Jeg er et politisk menneske. Jeg aksepterer ikke at jeg ikke får påvirke.»

7.
Lenge før Drevland-saken, 7. oktober 2010, hadde Skipsrevyen en artikkel som het «Gudmor – en ære!» Den tar utgangspunkt i at folk ofte tror at det å være gudmor er å knuse ei dyr flaske champagne og ferdig med det. Men nei da.

«Gudmora skal i tillegg holde en takketale på dåpsmiddagen eller dåpsdagen, og hun får som regel overrakt et pent smykke av verftet for jobben. Men så kommer en til det viktige, langsiktige arbeidet ei gudmor har og som de færreste vet om.»

«Ei gudmor skal følge opp sitt skip med brev, kort eller besøk om bord med jevne mellomrom. Til jul er det vanlig med ei julehilsen som kake, eller konfekt ombord til mannskapet.»

Jeg, leseren, forstår at det er tradisjoner og kanskje også overtro knyttet til gudmorrollen. Og at verftet nok hadde spandert tur på gudmor uansett hvem det hadde vært. Det var bare at denne gangen var det Trude Drevland. Ordfører.

8.
Media har kastet seg over denne saken. Selvfølgelig har de det og selvfølgelig skal de det, den er et skikkelig stort kjøttbein de kan gnage på lenge. De skal selge aviser. Men midt oppi dette må mange journalister og redaktører ha glemt seg litt bort. Har noen spurt Bergens Tidende om hvorfor de fikk vite om siktelsen før den siktede? Har Bergens Tidende stilt seg det spørsmålet? Hva var deres etiske vurdering, tro?

Pressen har en samfunnsrolle å ivareta. Det skal de gjøre med integritet og troverdighet. Og de skal være kritiske. Også til sine kilder. De skal unngå forhåndsdømming. De skal ta hensyn til pårørende. De skal unngå dobbeltroller. Alt dette står i pressens egen Vær varsom-plakat. Og for å legge til noe viktig: En journalist må løfte blikket å vurdere om dekningen står i forhold til sakens omfang. Hvor mange journalister kan med hånden på hjertet si at de aldri har brutt noen av disse reglene? Og hvilket forhold forventer de at jeg som leser skal ha til media når jeg nøler med å stole på dem? De, den fjerde statsmakt?

Jeg gjør meg en tanke til.
Kanskje har Drevland brutt loven.
Kanskje har hun ikke brutt loven.
Det er ikke medias plass å avgjøre skyldspørsmålet.
Det er medias ansvar å avdekke sannheten og formidle den slik at folk forstår, uansett hvor lang og komplisert den måtte være.

Foto: Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

9.
Trude Drevland retter litt på luggen.

«Jeg er glad jeg ikke tenkte meg om før jeg skrev bok,» sier hun. «Jeg har kritisert pressen, og jeg har kritisert Bergenspolitiet. Men jeg vil understreke at en fri og uavhengig presse er noe jeg alltid har jobbet for. Pressens ansvar må forvaltes med omhu. Og ja, jeg er for pressestøtte. Her har jeg gått imot mitt eget parti.»

10.
Mange i media har karakterisert Drevlands bok som en forsvarstale. Jeg oppfatter den ikke slik. Det er hennes side av historien, og det er en invitasjon til diskusjon. En invitasjon media har oversett, og heller konsentrert seg om sin egen forsvarstale. Bergens Tidende skriver i en kommentar 27. oktober at «Trude Drevlands bok er gjennomført trist. Både historien om hennes tragedie og det totale fraværet av selvkritikk.»

Jeg, leseren, noterer meg fraværet av selvkritikk i media.
Jeg, leseren, noterer meg forøvrig også fraværet av selvkritikk hos politiet.

11.
«Jeg lurer på hvorfor man lekker informasjon,» sier Trude Drevland. «Jeg lurer på hvorfor noen vet ting før andre. Jeg lurer på hvorfor de opptrer som de gjør. Uskyldige rammes også i en slik sak. Det kan ikke gjøre noe å diskutere det.»

12.
Hva nå?
Ja, hva skjer nå?
Det norske rettssystem arbeider langsomt.
Trude Drevland venter i skjærsilden. Hun har tatt på et nytt lag leppestift.
Media har smurt seg matpakke, og sannsynligvis har de også smurt seg med tålmodighet.
Jeg, leseren, tenker ikke så mye på noen av dem. Inntil det smeller igjen. Litt mer kontrollert denne gangen, håper jeg.