Browsed by
Stikkord: barn

Bokhandlerne i Dakar

Bokhandlerne i Dakar

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Jeg fant aldri noen bokhandlere i Dakar.
Bare kjøpmennene på markedet i sentrum,
som solgte slitte pocketbøker, faglitteratur, på et språk jeg ikke kjente.
Kunnskapen hadde gått ut på dato,
ingen kjøpte,
og kjøpmennene kunne ikke lese.

Barna i Dakar hadde tykke skolebøker,
fransk, matte, engelsk, historie, geografi.
Jeg ønsket at de hadde Narnia,
Mormor og de åtte ungene,
Hobbiten, Brødrene Løvehjerte, Pippi
bøker de kunne drømme seg bort i,
bøker som ikke handlet om gangetabellen
eller verbbøyinger.
Var det virkelig så lite plass til fantasi her?
Var de fanget av rektangler og spisse vinkler
på katolske skoler med nonnelærerinner og deres spisse, snurpete munner?

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Jeg vandret i varmen,
søkende,
Sahara i munnen og i håret,
svetteperler i panna.
Det finnes så få skilt i Dakar,
bare inn eller ut av byen,
og det var ikke nok.
Jeg lette etter bokhandleren.

Jeg lette etter det ene stedet,
portalen til en annen verden,
portalen mellom to permer.
En verden jeg kjente,
følte meg trygg i,
senket skuldrene i,
hvinte av glede i,
en verden jeg ville dele.

Med barna.

For jeg traff så mange barn
i så mange hus.
Små hus med et eneste, varmt, lite rom,
madrasser på gulvet,
kjøkkenet var en primus.
Store hus
med svømmebasseng
og myk dobbeltseng,
fulle klesskap,
velfylte kjøleskap.
Ikke en eneste bokhylle.

Og barna,
de smilte til meg med strålende øyne,
kjente på håret mitt med nysgjerrige fingre.
«Noye,» sa de, «mykt.»
«Du er så underlig.»

Barn i Dakar - foto Sara Pihl
Foto: Sara Pihl

Hver gang mørket falt,
hver gang strømmen gikk,
la jeg merke til at
familiene samlet seg
i bakgården, på taket,
og fant frem
sangen, rytmen, musikken og
historiene.

Og jeg forsto.

Det finnes ingen bokhandlere i Dakar.
Bøkene er av kjøtt og blod.
Lys levende bøker
som tar barna på fanget,
peker på en stjerne, smiler og begynner:
«Det var en gang.»

Det er støvla som er skurken!

Det er støvla som er skurken!

Foto: Sara Pihl
Runar viser frem ballkunster. Foto: Sara Pihl

Fotball + magi = sant.

Runar (12) trikser 589. Null problem. Han digger å briljere med en Ronaldo-chop og er forbi før du får et sukk for deg. Favorittposisjonen på Vålerenga G12 Elite er offensiv midtbane. Arsenal er favorittlaget, og Alexis Sanches favorittspilleren.

Runar lever for fotball. Han vil bli fotballspiller, selvfølgelig. Arild Stavrums trilogi, «Maradonas magi,» leste han på under ei uke.

«Det mest spennende i boka var den store fotballkampen hvor Pelé XI og Maradona XI skulle spille mot hverandre, det var en magikamp hvor de hadde inngått et veddemål, du skjønner Maradona og Pelé krangla om hvem som var best!»

«På Pelés lag var Neymar og Ronaldo og Pepe og Goma-familien, og Maradona hadde Messi, Iniesta, Suarez, Gatusso, Mikkel, Hansa og Shearer.»

Mikkel er hovedpersonen, forklarer Runar. Kameratene Hansa og Shearer spiller på samme lag som han, Clausenengen. Og Clausenengen er egentlig ganske dårlige. For å vinne kamper mot Nordlandet, og den kjempegode og grusomme og enorme Sondre Goma, må de bruke magi.

«Ja, og så er det Kari, da, kjæresten til Sondre Goma som Mikkel egentlig er forelska i. Og hun blir selvfølgelig sammen med Mikkel etter hvert.»

Boka handler om respekt mellom motstandere, kameratskap, kjærlighet og familie, oppsummerer Runar.

«I den første boka kjøper de Maradonas kapteinsbind i Napoli, og det hjelper dem til å vinne serien hjemme. I bok nummer to blir det brent, og de må til Argentina for å få tak i noe annet som er magisk. Det er da de spiller magikampen, det er et mål som fungerer som portal, og når alle går gjennom der er de 12 år. Det er sånn de kan spille mot hverandre. Og Mikkel får Maradonas sko, jeg tror de het Puma King Power.»

Vel tilbake i Norge bruker Mikkel de magiske skoene i Norway Cup.

Omslag Maradonas magi

«Mikke er skikkelig god med de skoa!» sier Runar. «Første kamp vinner de 9-1 tror jeg, og Mikkel scorer åtte mål. De kommer videre til gruppespillet, og Mikkel blir lagt merke til fordi han er så god, men så blir hele lagets sko stjålet! Og etterhvert finner Mikkel ut at han ikke vil spille med skoa likevel, selv om de har fått dem tilbake. Han kaster skoa, faktisk! Det er ikke Sondre Goma eller faren hans som er skurken, det var de magiske skoene som gjorde at Mikkel ble ego og glemte Kari og kameratene sine.»

«Men, det var skikkelig dumt at vi ikke fikk vite resultatet i finalen!»

Runar kjente seg ikke så mye igjen i boka, selv om han likte den godt og gir den en sterk femmer. Litt eldre lesere vil kanskje trekke paralleller til Benny Gullfot i tegneseriebladet Buster.

«De høres veldig dårlige ut egentlig, sånn 3. divisjons-nivå, ikke så seriøse,» sier Runar, «de spiller mest for å ha det gøy. Vi må ha drakta i shortsen og sånt, vi trener mer, men vi vil nok begge vinne.»

Maradonas magi – hele historien

Arild Stavrum

Cappelen Damm 2016