Browsed by
Stikkord: debutant

På spøkelsesjakt med Londonpolitiet

På spøkelsesjakt med Londonpolitiet

Omslag - Rivers of London

Å være politi i London er ikke som du tror.

Først falt jeg for omslaget.
Kartet over London, som jeg kjenner så godt. Et kunstverk.

Så falt jeg for tittelen.
Fun fact: De fleste nordmenn tror kanskje det bare finnes en eneste elv i London. Det er flere. Betydelig flere. Og i boka blir du kjent med blant annet Beverley Brook og Tyburn.

Deretter, helt tilfeldig, overhørte jeg en samtale mellom videregåendeelever som VIRKELIG har peiling på fantasy, de var den typen ungdom som kjøper de tjukkeste bøkene og bare blir fornøyd hvis det er en trilogi, aller helst minst syv i serien. En av disse ungdommene sa at Aaronovitch skrev bra selv om det ikke var noen drager med. Litt som CSI møter Harry Potter med en touch av Dr. Who, lizzm.

Done deal.

Så fant jeg en ledig plass på den ene benken på Egertorget og begynte å lese. Da falt jeg pladask for handlingen og persongalleriet, og de andre jeg hadde dratt til byen med, som hadde vært i klesbutikker, fant meg ikke igjen. Ja, ok, det var litt med vilje. Jeg skulle bare lese ferdig det første kapittelet. Og litt til.

Det hele begynner nemlig slik: 

En iskald januarmorgen, det er flere timer til solen står opp, finner en halvfull mann et lik uten hode ved St. Paul’s. PC Peter Grant er nyutdannet politibetjent, og får i oppgave å vokte åstedet etter at de første undersøkelsene er unnagjort. Hans partner, PC Lesley May fryser såpass at hun tilbyr seg å kjøpe kaffe til dem. Mens hun er borte møter Peter en mann som kaller seg Nicholas Wallpenny, som påstår at han er vitne til mordet. Peter inviterer ham til stasjonen for å avgi forklaring, men det viser seg at Nicholas Wallpenny er død. Peter snakker med et spøkelse.

PC Peter Grant har ikke videre erfaring med spøkelser, og ved første anledning drar han tilbake til St. Paul’s på spøkelsesjakt. Her treffer han Detective Chief Inspector Thomas Nightingale. Det blir et kort møte, men kort tid etterpå for Peter vite at det nettopp er Nightingale han skal jobbe sammen med nå som utdannelsen hans er over. Lesley får jobbe med teamet som skal løse mordsaken. Og Nightingale? Vel, han er trollmann, og Peter blir hans lærling. Den første på 70 år.

The lost rivers of London
The lost rivers of London

Boka bør oversettes til norsk fordi: 

Handlingen er gøyal, utspekulert, smart og uforutsigbar. Tempoet kan være heseblesende, men det går ikke så fort at du ikke har tid til å bli kjent med figurene. For enkelte kan det kanskje være litt vanskelig å henge med i svingene, men så snart du kommer inn i fortellingens rytme burde det ikke være noe problem. Noen overraskende vendinger handlingen forutsetter kanskje litt kjennskap til Punch and Judy og stykkets betydning i dagens Storbritannia, men alle som har sett Midsomer Murders bør ha en viss referanseramme. Det går helt fint å lese uten denne kunnskapen også.

Språket variert og flyter godt. Observasjonene er skarpe og beskrivelsene er presise. Det er ikke for komplisert, men du skal kunne mange britiske ord og uttrykk for å kunne oversette godt. Det er også mange eksempler på typisk, britisk humor i boka, som gjør den til en fryd å lese.

Målgruppen er avansert YA til voksen, med interesseområde fantasy, krim og detektivromaner. En forkjærlighet for London er et pluss, men ikke et must.

Dessuten: 

Dette er en serie på seks bøker, og består av disse bøkene: Rivers of London, Moon over Soho, Whispers Underground, Broken Homes, Foxglove summer og The Hanging Tree (kommer 19/11-16). Hele serien hadde gjort seg på norsk, og den har allerede blitt oversatt til blant annet fransk, tysk, italiensk, japansk, portugisisk, spansk, polsk og tsjekkisk.

Bøkene har allerede blitt tegneserie, og det ryktes om at bøkene snart blir TV-serie. Hvor kult hadde ikke det vært?

Bok: Rivers of London
Forfatter: Ben Aaronovitch
År: 2011
Forlag: Gollancz fiction

Helle live

Helle live

Helle Stensbak - Foto: Erik Norrud
Foto: Erik Norrud

Om å finne hverandre i Folketeaterpassasjen:

Facebook: «Hei! Jeg sitter og skriver på et høringssvar til dept. Med frist, og jeg er ikke helt ferdig. Går det fint at jeg kommer kl. ti på fem?»

Om te og kvitteringer:
«En chai latte, er du snill,» sier Helle. «Uten så mye latte, hvis du forstår?»
Den svenske tjejen i kassen sier ja, men ser noe skeptisk ut. Så tar Helle bilde av kvitteringen med mobilen.
«Jeg har jo blitt forfatter nå, det er så mye å passe på! Men jeg har en sånn praktisk app som sender bilde av kvitteringene rett til regnskapsfører!»
«Jeg driver jo med økonomi i det store perspektiv, ikke sånne små regnskap. Det er egentlig ganske kjedelig.»

Om jobb:
«Jeg har jo en toppstilling,» sier Helle og nipper til chai latten. «Jeg er sjeføkonom i Yrkesorganisasjonenes sentralforbund. Lønnsmassen i Norge utgjør halve brutto nasjonalprodukt. Min jobb er blant annet å gi råd om sunne krav. Jeg følger med på andre land for å se trender der, og jeg må vite akkurat hvordan helsen til norsk økonomi er. Skrive gjør jeg i ferier.»

Om musikk:
«Da jeg var ung ville jeg gjøre en innsats for likestillingen. Jeg hadde jeg et valg: Jeg kunne studere på universitetet, eller jeg kunne gjøre noe. Jeg gjorde noe. Jeg lagde et band. Vi spilte rock, punk og sånn. Det var nybrottsarbeid, det var ikke bare moro. Jeg var profesjonell musiker i 15 år. Det tar ti år å etablere et band som en merkevare. Den tiden må du regne med å investere. Vi hadde en del fans, men det tok ikke helt av. Til slutt valgte jeg å studere sosialøkonomi.»

Om økonomikronikker i Aftenposten:
«Aftenposten ringte og spurte. Jeg vet ikke helt hvordan de fikk ferten i at jeg skrev, men de lette etter folk til å skrive for en spalte med høy faglighet. Så nå skriver jeg en kronikk hver sjette søndag. Vi er seks økonomer som deler på det.»

Om bokidéen:
«Jeg malte på hytta, jeg hadde holdt på i nærmere tre år, jeg sto og malte taket, da datt idéen ned i hodet mitt. Ikke bare en idé, men et helt seriekonsept.»
«Idéen var å bruke økonomisk teori til å løse en kriminalgåte. Jeg kunne ta en bransje, plassere en kriminell handling der, og la en etterforsker forstå hva som skjedde. Det var naturlig å begynne med musikkbransjen, som jeg kjenner godt. Da jeg var musiker var det ikke monopol, men det ser vi tendenser til nå.»

Omslag - MonopolOm tittelen:
«Titlene kom også til meg da. De skal være økonomiske faguttrykk. Jeg måtte begynne med noe folk hadde hørt om. Monopol kjenner jo alle til. Og spillet Monopol gir et godt bilde av kreftene som er i spill.»

Om hovedperson Rigmor Stark:
«Alle personene i boka har noe fra meg. Jeg skulle ønske at jeg var mer lik Rigmor, egentlig. Hun har mot, bevegelsesfrihet, hun kan skyte, hun er den tøffeste i gata.»
«Rigmor er i hodet mitt hele tiden. Noen ganger er jeg usikker på skillet. Jeg tok en sånn personlighetstest som man kan bruke når man ansetter folk. En test for meg, en for Rigmor. Og vi er to forskjellige personlighetstyper. Heldigvis.»

Om politioverbetjent Georg Breddemyhr:
«Ååå, Breddemyhr! Er ikke han herlig!»

Om skriveprosess og tilfeldig valgte krimbøker fra bokhylla:
«Jeg har det veldig moro når jeg skriver. Jeg knar teksten mye. Talent og intelligens er vel og bra, men det er hardt arbeid som er nøkkelen.»
«Jeg brukte fem år på å skrive boka. Først fikk jeg idéen. Det gikk to år før jeg begynte. Da skrev jeg et plot på ti sider. Etterpå skrev jeg ut dette plottet. Så åpnet jeg en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker sammen! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så valgte jeg en annen krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker ikke i lange monologer! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så åpnet jeg enda en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, man beskriver fakter! Jeg har skrevet manuset en 7-8 ganger tror jeg. Og lest det femten.»

Om latter:
«Noen lurer på om det er greit å le mens de leser. Svaret er ja! Jeg lo masse selv, jeg!»

Om politiarbeid:
«Jeg fant en pensjonert politimann som jeg ba om hjelp. Han så på manuset og korrigerte der han fant det nødvendig. Senere så også en annen politimann på det. Men dette skal ikke være en lærebok i politiarbeid, ei heller i økonomi. Det skal bare ikke være noen feil i det politimessige.»
«Politiet bruker ikke økonomisk teori i arbeidet sitt. Kanskje burde de det?»

Om den første setningen:
«Det som står som første setning var egentlig ikke den første. Skal vi se… det var denne: «Det å få strupen skåret over, er i sannhet en spesiell opplevelse.»»

Foto: May-Irene Aasen
Foto: May-Irene Aasen

Om fotografiene:
«May-Irene sa jo nei første gang jeg spurte henne. Men så fikk hun manuset, leste det, sendte en melding hvor hun sa «jeg digger humoren din,» og løp ut. Og jeg digger humoren i bildene hennes. Katten (s. 170) og elgen på Frogner (s. 190) er mine favoritter.»

Om å bli satset på:
«Jeg tror at Gyldendal satser på meg. Det er både hyggelig og uventet. Jeg er med på den turneen som heter «Forfatterne kommer,» hvor vi blir intervjuet av Mona. B. Riise. De tok med seg boka til bokmessen i Frankfurt. Og snart skal jeg på Krimekspressen sammen med Jørn Lier Horst, Jahn Mehlum, Erik Wekre og Thomas Enger.»

Om neste bok:
«Jeg er i gang. Den skal handle om fiskerinæringen.»

Om å signere boka:
«Selvfølgelig! Vent litt, jeg har en egen signeringspenn!»

Bok: Monopol
Forfatter: Helle Stensbak
Forlag: Gyldendal
År: 2015

Opprinnelig publisert på Debutantbloggen.no

Lydsamleren – en fortelling om en debutant

Lydsamleren – en fortelling om en debutant

Jakob Arvola: Foto Nikolaj Jonas Blegvad
Foto: Nikolaj Jonas Blegvad

Ingen kjenner lydsamleren, for han er taus. Lyttende, angrende, lengtende, levende. Ingen kjenner lydsamleren, for han deler ikke. Han bærer historiene inni seg.

Ingen kjenner lydsamleren, men han trekkes mot de snakkende.

Kanskje heter lydsamleren Jakob. Jeg kjente en Jakob engang. Han var fire år og jeg var voksen og jeg skulle passe på ham. Han var stille. Sta og egen. Han var fire år og alt han ville var å være en løve. Han tok på seg løvedrakten moren hans hadde sydd til ham, håret hans var en tykk manke fordi han nektet å klippe seg, og han sto i toppen av den største sklia på lekeplassen og brølte. Lyden bar ikke helt til Afrika, men i hvert fall helt bort til senteret hvor moren hans sto i kø ved kassa i matbutikken. Løvebrølet var den første lyden han samlet, og han kan fremdeles kjenne vibrasjonene når han lukker øynene.

Lydsamleren trives best i grålysningen. Da finner han mange gode lyder. Lyder som ligger godt i ørene. Han har en favorittlyd: En vannboble nede ved havet, under hans høyre skosåle, tett ved en bekk. En lyd han oppdaget ved en tilfeldighet, fordi han stengte havet ute. Han fokuserte på det som var under føttene hans. En boble av luft som steg i lydstyrke når han hvilte føttene riktig. Den lyden hadde han aldri oppdaget hvis han hadde latt havet holde på. Han fanget lyden med opptakeren han alltid har med seg.

Han har også samlet lyden av en kvinne som sover. Den slettet han. Alt til sin tid.

Lydsamleren liker lyden av regnet. Han elsker opplevelsen av regn, tilstedeværelsen regndråpene skaper. Et regnvær kan være uhyre dramatisk, fortettet. Eller forbausende subtilt, som et raskt pennestrøk over et ark.

Regnet er svært privat for lydsamleren. Det er hans opphav.

Lydsamleren fester lyd til papir. Fottrinn i snø. Et karamellpapir i vinden. Knirkene i en kirkebenk. Svarttrost. Kålblader som plukkes fra hverandre. Hender som skylles i vann. Innpust. Utpust. En datamaskin som klappes sammen. Et farvel.

Han liker å finne rytmer, effektivitet. Aldri mer enn det som strengt tatt er nødvendig. Aldri et ord for mye. Punktum til rett tid, komma når det er påkrevet.

De skapende tar seg alltid rom. Han er en slik. Han har ikke noe valg.

Omslag - det går ikke overHan skriver best om vinteren, i bevegelse, på reise. I en båt, på et tog. Da må han bare henge med. Skipperen styrer ferden. Han kan se havet gli forbi. Timesvis med ro. Det er en lyd, det også.

Og kaffe. Alltid kaffe.

Han skriver for dem som trenger en stemme. Lydsamleren vil skape et univers for de tause, de som føler at de ikke kommer til orde, utenom ved sin egen hule beskrivelse av lykken. De som later som de er normale.

Lydsamleren har en jobb. Han er ganske normal han også, men han er ikke sykt lykkelig, som de som later som om lykken står dem bi, det er et skalkeskjul. Han blir usikker når han møter sykt lykkelige mennesker: De forteller ikke sannheten. Derfor forsøker han å skrive sannheten for dem. Det har blitt nitten fortellinger. Nitten øyeblikk. Nitten timer, minutter eller år.

Han skriver om mennesker som er dels svært ulykkelige, dels melankolske, dels fulle av håp. Han har skapt dem i grenselandet mellom egen melankoli, andres sorg, og atter andres raseri. Kanskje også sitt eget sinne. Han skriver om mennesker som aldri klarte å si de riktige ordene. Mennesker som angrer. Mennesker som elsker. Han vet at de blir unnvikende når de blir konfrontert med mørket i seg, når de blir utfordret til å fortelle om baksiden av lykken.

De nitten fortellingene rommer ikke alt, ikke alle lydene han har samlet. Det kommer mer. Om hvordan det gikk, etterpå.

Bok: Det går ikke over
Forfatter: Jakob Arvola
Forlag: Vigmostad & Bjørke
År: 2014

Først publisert på Debutantbloggen.no