Browsed by
Stikkord: Gyldendal

Betaserien: Sirkelen er sluttet

Betaserien: Sirkelen er sluttet

dsc02986

Et rike må falle. Kaller 0014.
De demokratiske, nordiske landene har blitt styrtet i en grusom krig. Staten Skandia kontrollerer alt. Innbyggerne hjernevaskes. De overbevises om at regnet er giftig. Havet har de såvidt fått høre om, og da kun skrekkhistorier. Musikk, litteratur og kunst er forbudt. Innbyggerne vet ikke at de mange den ufeilbarlige Første frie leder ikke har bruk for blir regelrett henrettet. Ikke før 780078 Kodak bestemmer seg for å forsere muren som omringer Stasjon 21 og gå ut i skogen. Puste uten maske. Føle regnet mot huden. Og midt i en skoletime ser han noe som blinker oppe på en fjelltopp utenfor ytre mur. Det er noen der ute. Noen som ikke burde være der. Det er begynnelsen på Skandias fall.

Håpet er lysegrønt
Da Alfastyrkene måtte gi tapt for Skandistene etterlot de seg spor som den rette ville finne. Og Kodak finner det – malerier, musikk, skulpturer, bøker. En hel nasjons identitet gjemt i en hule og på ei øy. Det er bekreftelsen, håpet som nærer besluttsomheten.

Vem kan segla förutan vind
Kodak er ingen ensom helt. Han har hjelp av sine nærmeste venner, generaldatteren Jor og datageniet Varn, samt en voksende gruppe av ungdommer reddet fra Skandias henrettelsesprogram. Den ufrivillige dikteren Livni, Kodaks sjelevenn og store kjærlighet, blir igjen på stasjon 21 da de andre rømmer og stiger raskt i gradene. Med hennes hjelp kan de ødelegge Skandia innenfra.

Din tanke er fri
Med få, men vellykkede aksjoner skaper Beta med Kodak i spissen uro i Skandia. De spiller musikk, viser frem kunst, viser filmbevis på Skandias forbrytelser mot menneskeheten. De minner befolkningen om at det en gang fantes noe som het demokrati og ytringsfrihet. Og opprøret sprer seg. Men hele tiden er Skandistene, med offiser Majke i spissen, på sporet av dem – kan de dekke sporene sine godt nok? Klarer de å fullføre det de har begynt?

kart-over-skandia

Du må ikke sove
Redselen for det totalitære er reell. Veien fra et åpent samfunn til kontroll er kortere enn vi i vår behagelige hverdag vil tenke på. Det er vårt ansvar å ta vare på ytringsfriheten og demokratiet, vite hvordan det fungerer og bruke stemmeretten vår. Skandia har klare likhetstrekk med noen av diktaturene som eksisterer i dag, og hersketeknikkene som blir brukt er på ingen måte ukjent.

Nu samles alle her ved lejrens bål
Tre bøker. Mange lange, røde tråder skal nøstes sammen. Det har blitt gjort med dyktighet, god planlegging, spenstig språk og teft for en god historie. Spenningstoppene kommer tett, men likevel er det plass til små kulper med rolig vann hvor Kodak, Livni, Jor, Majke og de andre får tid til å fundere, puste ut, utvikle seg som personer. De gjør naturligvis også dumme ting innimellom. Det gjør at jeg tror på dem. Skiftingen mellom synsvinkler fungerer godt, og bidrar både til å opprettholde tempoet og å sette sammen fullstendige figurer. Noen har ønsket seg flere bøker i serien – jeg mener at tre er nok. Vi må overlate noe til fantasien også. Historier bør ikke fortelles ihjel.

Veni, vidi, vici
Konkurransen er enorm der ute på bokmarkedet. Bokhandlene er fulle av dystopier beregnet på ungdom og unge voksne, den ene mørkere og mer desperat enn den andre. Likevel burde Betaserien få god hylleplass hos de aller fleste bokhandlere. Den treffer målgruppen sin. Den treffer også utenfor målgruppen. Det er en norsk serie, av norske forfattere, og handlingen, som overhodet ikke er urealistisk, skjer i Norden. Vår trygge havn.

Kast dine krefter inn
Dystopiens jobb er å advare oss, vise oss samfunnet vi lever i i et nytt lys og å lære oss å sette pris på det vi har. Jeg tror Betaserien kan gjøre en forskjell. Kanskje ikke for alle, men for den ene leseren som om noen år vil stå på barrikadene og kjempe for det som er rett. Dette er bøker med en spire av håp.

Til slutt
Omslagsdesignet, laget av The Metric System, er visuelt sterkt, og fungerer svært godt. Jeg liker også, og det er kanskje litt barnslig, at bøkene ikke blir tykkere og tykkere. «Flukten» er på 483 sider, «Øya» 512 og «Offeret» er på 473. Men – jeg savner et kart. Jeg gjør det. Jeg vet at det finnes på betaserien.com men det er ikke helt det samme som å ha det for hånden hele tiden.

Torborg Igland Amund Hestsveen

Helt til slutt
Torborg Igland og Amund Hestsveen kommer nå til å forsøke seg på egenhånd i den store, vide litteraturverdenen. Jeg er overbevist om at det kommer til å gå bra.

Betaserien: Flukten, Øya og Offeret
Forfattere: Torborg Igland og Amund Hestsveen
År: 2014-2016
Forlag: Gyldendal

Helle live

Helle live

Helle Stensbak - Foto: Erik Norrud
Foto: Erik Norrud

Om å finne hverandre i Folketeaterpassasjen:

Facebook: «Hei! Jeg sitter og skriver på et høringssvar til dept. Med frist, og jeg er ikke helt ferdig. Går det fint at jeg kommer kl. ti på fem?»

Om te og kvitteringer:
«En chai latte, er du snill,» sier Helle. «Uten så mye latte, hvis du forstår?»
Den svenske tjejen i kassen sier ja, men ser noe skeptisk ut. Så tar Helle bilde av kvitteringen med mobilen.
«Jeg har jo blitt forfatter nå, det er så mye å passe på! Men jeg har en sånn praktisk app som sender bilde av kvitteringene rett til regnskapsfører!»
«Jeg driver jo med økonomi i det store perspektiv, ikke sånne små regnskap. Det er egentlig ganske kjedelig.»

Om jobb:
«Jeg har jo en toppstilling,» sier Helle og nipper til chai latten. «Jeg er sjeføkonom i Yrkesorganisasjonenes sentralforbund. Lønnsmassen i Norge utgjør halve brutto nasjonalprodukt. Min jobb er blant annet å gi råd om sunne krav. Jeg følger med på andre land for å se trender der, og jeg må vite akkurat hvordan helsen til norsk økonomi er. Skrive gjør jeg i ferier.»

Om musikk:
«Da jeg var ung ville jeg gjøre en innsats for likestillingen. Jeg hadde jeg et valg: Jeg kunne studere på universitetet, eller jeg kunne gjøre noe. Jeg gjorde noe. Jeg lagde et band. Vi spilte rock, punk og sånn. Det var nybrottsarbeid, det var ikke bare moro. Jeg var profesjonell musiker i 15 år. Det tar ti år å etablere et band som en merkevare. Den tiden må du regne med å investere. Vi hadde en del fans, men det tok ikke helt av. Til slutt valgte jeg å studere sosialøkonomi.»

Om økonomikronikker i Aftenposten:
«Aftenposten ringte og spurte. Jeg vet ikke helt hvordan de fikk ferten i at jeg skrev, men de lette etter folk til å skrive for en spalte med høy faglighet. Så nå skriver jeg en kronikk hver sjette søndag. Vi er seks økonomer som deler på det.»

Om bokidéen:
«Jeg malte på hytta, jeg hadde holdt på i nærmere tre år, jeg sto og malte taket, da datt idéen ned i hodet mitt. Ikke bare en idé, men et helt seriekonsept.»
«Idéen var å bruke økonomisk teori til å løse en kriminalgåte. Jeg kunne ta en bransje, plassere en kriminell handling der, og la en etterforsker forstå hva som skjedde. Det var naturlig å begynne med musikkbransjen, som jeg kjenner godt. Da jeg var musiker var det ikke monopol, men det ser vi tendenser til nå.»

Omslag - MonopolOm tittelen:
«Titlene kom også til meg da. De skal være økonomiske faguttrykk. Jeg måtte begynne med noe folk hadde hørt om. Monopol kjenner jo alle til. Og spillet Monopol gir et godt bilde av kreftene som er i spill.»

Om hovedperson Rigmor Stark:
«Alle personene i boka har noe fra meg. Jeg skulle ønske at jeg var mer lik Rigmor, egentlig. Hun har mot, bevegelsesfrihet, hun kan skyte, hun er den tøffeste i gata.»
«Rigmor er i hodet mitt hele tiden. Noen ganger er jeg usikker på skillet. Jeg tok en sånn personlighetstest som man kan bruke når man ansetter folk. En test for meg, en for Rigmor. Og vi er to forskjellige personlighetstyper. Heldigvis.»

Om politioverbetjent Georg Breddemyhr:
«Ååå, Breddemyhr! Er ikke han herlig!»

Om skriveprosess og tilfeldig valgte krimbøker fra bokhylla:
«Jeg har det veldig moro når jeg skriver. Jeg knar teksten mye. Talent og intelligens er vel og bra, men det er hardt arbeid som er nøkkelen.»
«Jeg brukte fem år på å skrive boka. Først fikk jeg idéen. Det gikk to år før jeg begynte. Da skrev jeg et plot på ti sider. Etterpå skrev jeg ut dette plottet. Så åpnet jeg en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker sammen! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så valgte jeg en annen krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, de snakker ikke i lange monologer! Da skrev jeg manuset en gang til fra første side. Så åpnet jeg enda en tilfeldig krimbok fra bokhylla, og oppdaget at oj, man beskriver fakter! Jeg har skrevet manuset en 7-8 ganger tror jeg. Og lest det femten.»

Om latter:
«Noen lurer på om det er greit å le mens de leser. Svaret er ja! Jeg lo masse selv, jeg!»

Om politiarbeid:
«Jeg fant en pensjonert politimann som jeg ba om hjelp. Han så på manuset og korrigerte der han fant det nødvendig. Senere så også en annen politimann på det. Men dette skal ikke være en lærebok i politiarbeid, ei heller i økonomi. Det skal bare ikke være noen feil i det politimessige.»
«Politiet bruker ikke økonomisk teori i arbeidet sitt. Kanskje burde de det?»

Om den første setningen:
«Det som står som første setning var egentlig ikke den første. Skal vi se… det var denne: «Det å få strupen skåret over, er i sannhet en spesiell opplevelse.»»

Foto: May-Irene Aasen
Foto: May-Irene Aasen

Om fotografiene:
«May-Irene sa jo nei første gang jeg spurte henne. Men så fikk hun manuset, leste det, sendte en melding hvor hun sa «jeg digger humoren din,» og løp ut. Og jeg digger humoren i bildene hennes. Katten (s. 170) og elgen på Frogner (s. 190) er mine favoritter.»

Om å bli satset på:
«Jeg tror at Gyldendal satser på meg. Det er både hyggelig og uventet. Jeg er med på den turneen som heter «Forfatterne kommer,» hvor vi blir intervjuet av Mona. B. Riise. De tok med seg boka til bokmessen i Frankfurt. Og snart skal jeg på Krimekspressen sammen med Jørn Lier Horst, Jahn Mehlum, Erik Wekre og Thomas Enger.»

Om neste bok:
«Jeg er i gang. Den skal handle om fiskerinæringen.»

Om å signere boka:
«Selvfølgelig! Vent litt, jeg har en egen signeringspenn!»

Bok: Monopol
Forfatter: Helle Stensbak
Forlag: Gyldendal
År: 2015

Opprinnelig publisert på Debutantbloggen.no